Finland (finsk: Suomi), offisielt Republikken Finland (finsk: Suomen Tasavalta) er et land i Norden, nordøst i Europa. Landet grenser til Norge, Sverige og Russland, og har også en lang kystlinje mot Østersjøen. Finland er medlem av Den europeiske union (EU).
Finland grenser i vest til Bottenvika/Ålands hav og i sør til Finskebukta. Landet grenser i nord til Sverige, Russland og Norge. I sør over finskebukta ligger grenselandet Estland. Finland har en 1 250 kilometer lang kyst mot Østersjøen som strekker seg fra Finskebukta i sør til Botnvika i nord.
Finland blir kalt «de tusen sjøers land», noe som stemmer godt, siden det er mer enn 60 000 sjøer i landet. Det meste av Finland ligger under 200 m.o.h. og det høyeste fjellet er Halti på 1 324 m.o.h.
Finland har to offisielle språk: Finsk, som 91,50 % av innbyggerne har som morsmål; og svensk, 5,5 %. I tillegg har rundt 1700 (0,03 %) samisk som morsmål, mens omkring 3 % av befolkningen har andre språk som morsmål. Herunder er russisk det hyppigste, og denne gruppen utgjør rundt 0,8 % av befolkningen. I landskapet Åland (16 kommuner, 27 000 innbyggere) er svensk det eneste offisielle språket
Det finske språket tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren, og er dermed i nær slekt med estisk og en del minoritetsspråk i russisk Karelen. En fjernere slektning er samisk, som ikke tilhører de østersjøfinske språkene. Også en rekke språk i Russland tilhører denne språkfamilien. De ugriske språkene, først og fremst ungarsk, er meget fjerne slektninger. Finsk språk er også utbredt i Sverige, hvor det både finnes en innfødt finskspråklig minoritet i Tornedalen i nord, og innvandrere som har kommet i det 20. århundre. Også i Norge finnes det finskspråklige lokalsamfunn. Det finske språket spilte lenge en underordnet rolle innen utdanning og kultur, og litteratur på finsk språk var stort sett religiøse skrifter og bibeloversettelser. Fra 1860-årene av sprang det imidlertid fram en språklig bevissthet som skulle komme til å gjøre finsk til det dominerende kulturspråket.
De fleste finner (82 %) er medlemmer av den evangelisk-lutherske kirken i Finland. 1 % er ortodokse kristne. De øvrige inkluderer andre protestantiske kirkesamfunn, katolikker, muslimer og jøder foruten 15 % som ikke har tilhørighet til noe trossamfunn.
Landskapet Egentliga Finland skal ha blitt innlemmet Sverige i 1154 av den svenske kong Erik, noe som markerte begynnelsen på den 700 år lange svensketiden. På 1200-tallet ble også Tavastland og mesteparten av Karelen deler av det svenske riket. Svensk ble det dominerende språket i administrasjon og fra 1700-tallet også i utdannelse (det tidligere utdannelsespråket var latin) , mens finsk ble brukt av kirken, av en del av borgerskapet og av omtrent 85% av bondebefolkningen. Språket ble tatt vare på først og fremst i religiøs litteratur.
I 1808 ble de delene av kongeriket Sverige som lå øst for Bottenviken erobret av Alexander I av Russland, og ble deretter det autonome storhertugdømmet Finland, innenfor det russiske riket frem til revolusjonen i 1917. Under den nasjonalromantiske bølgen i begynnelsen av 1800-tallet oppsto den finsknasjonale bevegelsen, delvis for å unnvike at russisk ble innført som landets offisielle språk isteden for svensk. Bevegelsen ble støttet av den russiske sentralmakten av pragmatiske grunner. Russland var jo interessert å svekke de kulturelle og følelsesmessige forbindelsene med Sverige og så i det finske språket en motvekt mot svensk. Den finsknasjonale bevegelsen begynte i universitetsmiljøet og en betydelig del av det akademisk utdannede sjiktet, særlig de fleste humanistene og teologene, sluttet seg til den. Det finsknasjonale partiet ble grunnlagt som en allianse mellom finsksinnede medlemmer av det akademiske sjiktet og finskspråklige storbønder og fikk tidlig flertall i både preste- og bondestanden på landdagen. Den finske nasjonalepos Kalevala ble nedskrevet i 1835 og en finskspråklig skjønnlitteratur begynte fort vokse frem. På 1850-tallet begynte man å grunnlegge finskspråklige middelskoler og gymnasier, noe som ledet til at de fleste studentene kom fra og med 1880-tallet fra finskspråklige skoler. Det finske språket fikk endegyldig samme juridiske status som svensk under en overgangsperiode som varte fra 1863 til 1892.
Den 6. desember 1917, kort etter Bolsjevik-revolusjonen i Russland, erklærte Finland seg uavhengig. Uavhengigheten ble anerkjent av Bolsjevik-Russland etter mindre enn en måned, men de følgende borgerkrigene i Russland, Finland og de nasjonalistiske aktivistekspedisjonene til Hvite-Karelen og Aunus kompliserte forholdet. Det ble enighet om den finsk-russiske grensen først i 1920 ved traktaten i Tartu.
Frem til 1800-tallet lignet det svenske språkets stilling i Finland danskens stilling i Norge, bare med den forskjellen at kirken brukte konsekvent finsk i sogner der flertallet bestod av finskspråklige. I løpet av 1800-tallet utviklet det seg et stolt universitetsutdannet meritokrati som følte seg som de ekte representantene for det finske folket siden de snakket finsk og siden en stor del av deres aner hadde vært finskspråklige.
I 1918 utbrøt en kort, men meget bitter borgerkrig som farvet landets politikk i mange år. Borgerkrigen ble utkjempet mellom den borgerlige siden som bestod av den utdannede overklassen, middelklassen og bøndene, de hvite, som ble støttet av Tyskland, på den ene siden, og den sosialistiske siden som for det meste bestod av radikale jordløse landarbeidere, husmenn og industriarbeidere, de røde, på den andre. Språkspørsmålet ble nå mindre viktig, fordi finsk- og svenskspråklige fantes på begge sidene. Både den hvite og den røde regjeringen bestod for det meste av finskspråklige med svenskspråklig mindretallsrepresentasjon på begge sidene.
Finland 1920-1940Under annen verdenskrig kjempet Finland mot Sovjetunionen to ganger: I Vinterkrigen fra 1939 til 1940 og igjen i fortsettelseskrigen 1941–1944. Under vinterkrigen ble Finland invadert av Sovjet og forsvarte seg heroisk imot en mektig fiende og med verdenssamfundets mentale støtte i ryggen, blant annet deltok noen hundre norske og svenske frivillige i den finske hæren. På tross av den innbitte motstanden måtte Finland avgi landområder til Sovjet. Fortsettelseskrigen var Finlands deltakelse i den tyskledede Operasjon Barbarossa. Dette var et finsk forsøk på å gjenerobre landområdene som hadde gått tapt under vinterkrigen. I 1944 angrep Stalin Finland med 600 000 mann, og bare tysk militær støtte forhindret at landet ble okkupert av Stalin. Da den tyske Østfronten klappet sammen samme år, sluttet Finland fred med Sovjetunionen.
Etter krigen ble Finland et nøytralt land beliggende i den såkalte gråsonen mellom vest- og østmaktene, og ble tvunget til å avstå områder til Sovjetunionen og betale krigsskadeserstatninger. Etter Sovjetunionens sammenbrudd følte Finland seg fri til å føre en mer utadvendt og offensiv utenrikspolitikk. Landet ble medlem av EU i 1995.
Den finske hæren er den største av Finlands tre forsvarsgrener. Den har deltatt i et antall kriger, den siste i 1944–1945. I dag (2006) deltar finske hærstyrker i utenlandsoperasjoner i regi av Natos Partnerskap for fred, FNs fredsbevarende styrker og EUs innsatsstyrker.
Hæren er delt i tre kommandoer; østre, vestre og nordre. Disse er igjen delt i tolv militære provinser.
Av tyngre materiell hæren bruker i 2006 kan nevnes stridsvognene Leopard 2A4, T-72M1 og T-55M, stormpanservognene BMP-1, BMP-2 og CV9030 FIN og de pansrede personellkjøretøyene BTR-60PB og Sisu XA-serien.
Hæren utgjør per 29. august 2008 345.000 soldater.
